Dette er en oversettelse av en artikkel fra Quran Blog. Koransitater og religiøse uttalelser blir ikke laget gjennom oversettelsesprosessen.
Et originalt skjønnlitterært verk. Personene og samtalene er oppdiktet; Koran-referansen er oppgitt nedenfor.
Bokmerket var en handleliste.
Ris. Linser. Såpe. Appelsiner, hvis de var gode.
Moren hadde skrevet den på baksiden av en strømregning og brettet arket to ganger så det skulle passe mellom sidene. Amina husket at hun hadde protestert. Det lå ordentlige bokmerker i skuffen. Det var til og med et grønt silkebånd sydd inn i selve Koranen.
«Dette var nærmere», hadde moren sagt.
Tre år senere lå listen der fortsatt.
Amina tørket støv av omslaget hver fredag. Hun oppbevarte boken på den øverste hyllen, unna dampen fra kjøkkenet og vinduet der regnet av og til kom inn. Når gjester la merke til den, sa hun at den hadde tilhørt moren. Stemmene deres ble mildere, og hun skiftet tema.
Hun var blitt svært flink til å ta vare på en bok hun ikke orket å åpne.
En torsdag kveld dro datteren en stol over kjøkkengulvet.
«Hva gjør du?» spurte Amina.
«Henter bestemors Koran.»
«La den være. Du kommer til å falle.»
Maryam klatret ned. Som åtteåring adlød hun fortsatt raskt nok til at Amina følte seg verre etterpå.
«Kan du hente den, da?»
«Hvorfor?»
«Jeg vil lese den sammen med deg.»
Amina vendte seg tilbake mot vasken. En skje hadde falt ned i en kopp, og hun brukte lang tid på å få den ut.
«Du har undervisning på lørdag.»
«Jeg vet det.»
«Læreren din hjelper deg.»
«Jeg ville ha deg.»
Skjeen løsnet. Amina la den ved siden av kranen.
Hun hadde svar på uferdige lekser, bortkomne sokker og magevondt ved midnatt. Hun kunne forklare hvorfor månen så ut til å følge bilen deres. Hun kunne reparere lommen på en skolejakke så pent at Maryam aldri fant riften.
Men dette var en liten forespørsel, og hun klarte ikke å si ja.
«En annen kveld», sa hun.
Maryam nikket, bar stolen tilbake og begynte å fortelle om noe som hadde skjedd på skolen. Amina lyttet litt for nøye. Hun lo et sekund for sent.
Den natten, etter at datteren hadde sovnet, sto hun foran hyllen.
Sist hun hadde lest ved siden av moren, hadde hun hatt det travelt. Det var alltid noe. En buss å rekke. En melding å svare på. En kjele som sto på komfyren.
Moren hadde stoppet henne ved et ord og bedt henne prøve igjen.
«Du kan det», hadde hun sagt. «Gi det et øyeblikk.»
Amina hadde prøvd. Så hadde hun sett på klokken.
Hun husket det blikket tydeligere enn ordet. I tre år hadde hun ønsket at hun kunne gå tilbake og legge telefonen i et annet rom.
Nå strakte hun hånden opp, tok ned Koranen og satte seg ved kjøkkenbordet.
Uten å tenke over det åpnet hun der papiret ventet.
Sura az-Zumar. Ayah 53.
Hun kjente igjen stedet. Flere år tidligere hadde de lest en oversettelse sammen, og moren hadde bedt henne lese neste ayah også, så de kunne følge avsnittet i stedet for å stoppe ved en setning de likte.
I kveld fant Amina oversettelsen på telefonen. Én linje holdt på oppmerksomheten hennes: «Do not lose hope in Allah's mercy.»
Hun leste versene rundt. De handlet om barmhjertighet, omvendelse og å vende seg til Allah. Hun satt med dem en stund. Så så hun igjen på den brettede regningen.
Ris. Linser. Såpe.
Hele denne tiden hadde hun behandlet den som et minne om et siste øyeblikk. Men moren hadde planlagt middag. Hun hadde regnet med å trenge såpe. Hun hadde tenkt å vurdere appelsinene, antakelig bli skuffet over den første posen og spørre kjøpmannen om han hadde noen andre.
Amina smilte nesten. Så gråt hun.
Det var ingen der som ba henne være tapper, så det var hun ikke. Hun gråt til nesen var tett og vannglasset ved siden av henne var blitt varmt.
Før hun la seg, satte hun Koranen på bordet der Maryam kunne se den om morgenen.
Datteren la merke til den før hun la merke til frokosten.
«Skal vi lese?»
«Etter skolen. Litt.»
«Fra der bestemor var?»
Amina berørte det brettede papiret.
«Fra et sted du kjenner. Du kan velge.»
Maryam valgte en kort sura hun holdt på å lære. Hun valgte stolen ved siden av moren, selv om hun vanligvis foretrakk den som vendte mot vinduet. Hun valgte å begynne med en gang, med skolesekken fortsatt på.
«Sekken din», sa Amina.
«Å ja.»
Maryam slapp den på gulvet og begynte igjen.
Ved den tredje ayahen nølte hun. Amina ventet. Radiatoren tikket. En bil kjørte forbi utenfor. Maryam prøvde ordet en gang til og så deretter til siden for å få hjelp.
Amina husket hvordan hun selv hadde sett på moren over dette samme bordet.
«Gi det et øyeblikk», sa hun.
Maryam prøvde enda en gang. Denne gangen kom ordet.
De leste i seks minutter. Kanskje sju. Det var en feil Amina kunne hjelpe med og en annen hun var usikker på. Den skrev hun ned til undervisningen på lørdag.
Da de var ferdige, ble Maryam sittende.
«Kunne bestemor hele?»
«Nei.»
«Jeg trodde hun kunne det.»
«Hun kunne mye. Hun lærte fortsatt.»
Maryam tenkte over dette. «Selv da hun var gammel?»
«Selv da.»
«Det er ganske lenge å holde på med å lære.»
«Det er det.»
Datteren virket fornøyd. Hun tok skolesekken og gikk for å finne noe å spise.
Amina ble ved bordet. Hun hadde trodd at det å lese igjen ville føles som å ødelegge noe. I stedet hadde hun brukt det meste av minuttene på å lytte nøye til datteren. Hun kunne fortsatt huske morens stemme. Hun kunne også høre Maryams.
Kvelden etter glemte de det.
Amina jobbet sent. Maryam sølte suppe over leksene. Ved leggetid var de slitne og irritable, og Koranen lå uåpnet mellom et samtykkeskjema og en pakke papirlommetørklær.
Lørdag morgen så Amina den og kjente den gamle skuffelsen samle seg. Allerede, tenkte hun.
Så kom Maryam inn på kjøkkenet med én sokk på.
«Kan vi lese før timen min? Jeg vil vise deg det jeg har øvd på.»
«Vi gikk glipp av i går.»
«Jeg vet det. Kan vi nå?»
Amina trakk ut en stol.
I ukene som fulgte, leste de noen kvelder og hoppet over andre. Av og til ble Maryam utålmodig. Av og til Amina. Én gang fikk et kjent avsnitt Amina til å gråte, og hun måtte forklare at Maryam ikke hadde gjort noe galt. De tok en pause med te og kom tilbake dagen etter.
Boken fikk en plass i hverdagen deres. Spørsmål til læreren lå stukket inn ved siden av den. Maryams grønne blyant trillet under den. Amina begynte å legge telefonen på kjøkkenbenken når de satte seg.
En kveld fant datteren handlelisten.
«Er dette bestemors skrift?»
«Ja.»
«Den ligner på din.»
Amina tok papiret. Ingen hadde sagt det før. Hun studerte de smale bokstavene og den hastige halen på det siste ordet. Så så hun på en beskjed hun hadde skrevet til skolen samme morgen.
«Litt», sa hun.
«Skal vi beholde den?»
«Ja.»
«Men vi er forbi den siden.»
Et øyeblikk ville Amina legge den tilbake akkurat der den hadde ligget. Hun kjente bretten, vinkelen og den lille papirstrimmelen som syntes over sidene. Så lenge hadde hun holdt disse tingene uendret.
I stedet fant hun en konvolutt i skuffen. Hun la listen inni og skrev morens navn på forsiden.
Maryam så på henne. «Hva skal vi bruke nå?»
«Det er et bånd.»
Datteren undersøkte den grønne silken og markerte stedet der de hadde stoppet. Så lukket hun boken forsiktig, med begge hender.
Amina la bort konvolutten. Ved benken rev hun et nytt ark fra den lille blokken de brukte til handlelister.
Ris. Linser. Såpe.
Hun stoppet litt og la deretter til appelsiner.
«Hvis de er gode», sa hun.
«Kan jeg bli med?» spurte Maryam.
«Ja. I morgen.»
Koran-referanse — Det korte oversettelsessitatet er fra sura az-Zumar 39:53, oversatt av Dr. Mustafa Khattab i The Clear Quran, slik det vises på Quran.com. Les ayahene 53–55 sammen for å få sammenhengen i avsnittet. Fortellingen er en oppdiktet refleksjon, ikke tafsir eller en beretning om virkelige mennesker.
Les videre etter fortellingen
Som en praktisk ledsager til Aminas oppdiktede tilbakekomst gir disse veiledningene en liten første leseøkt og en måte å reflektere på uten å gjøre en personlig reaksjon til tafsir.
Les videre med Slik vender du tilbake til koranlesing etter en lang pause eller Refleksjon over Koranen og tafsir: slik holder du dem atskilt.
Svar
En reflektert samtale begynner med omtanke. Svarene vurderes før de publiseres.
Laster inn samtalen…